Flere fagfolk innenfor undervisning argumenterer for at det bør være en balanse mellom lærerstyrte aktiviteter og elevstyrte aktiviteter. Problemet er at "reformpedagogikken", dens aktører og dagens læreplaner ikke legger opp til en slik balanse. Man trenger ikke gå lenger enn til nettsidene til matematikksenteret, der fokuset er på utforskende oppgaver og å "lære via problemløsning". De har til og med en egen konferanse, som omhandler å lære via problemløsning. Hvis du hadde hatt et annet fokus så hadde du antagelig ikke fått lov til å holde innlegg (Hvis jeg skulle holde innlegg, kunne tenke meg å holde et innlegg om hvorfor å lære gjennom problemløsning er en svært dårlig ide). Det er lite fokus på eksplisitt opplæring i hvordan du skal undervise i de komponentene elevene trenger for å løse oppgaver og matematiske problemstillinger. Hvis det i realiteten hadde vært balanse mellom lærerstyring og elevstyring så ville formuleringene vært annerledes i offentlige dokumenter og retorikk og i "ekspert institusjonenes" retorikk og i praksis. 

I diskusjoner derimot mener mange at det må være en balanse mellom lærerstyring og utforsking. Da mener de ofte noe i retning av at læreren skal forklare et konsept ved tavla før elevene skal utforske, eller oppsummere undervisningen etterpå. Få diskuterer spesifikk metodikk knyttet til konkrete lærerstyrte metoder. Det finnes nemlig to evidensbaserte former for lærerstyrt undervisning (de er i realiteten ikke bare lærerstyrt, selv om de er lærerstyrt til elevene har et godt fundament. De har problemløsning og utforsking innebygd i systemet), som er svært effektive, og som få snakker om, nemlig "eksplisitt instruksjon" og "Direct Instruction". 

Det er lett å si seg enig i at vi trenger en balanse mellom lærerstyrt og elevstyrt undervisning i slike diskusjoner, mellom direkte instruksjon på den ene siden og utforskende læring på den andre. Dette er «common sence», og mange nikker samtykkende til dette.
Det er riktig at det bør være en balanse, men ikke mellom eksplisitt instruksjon og Direct Instruction på den ene siden, og «utforskende læring» (lære via oppgaver og Sokratiske spørsmål, produktiv strev, generelle aktivitetsmodeller for læring) på den andre siden. Det er nemlig slik at eksplisitt instruksjon og Direct Instruksjon, som systemer, ivaretar denne balansen mellom lærerstyring og problemløsning og utforsking på en bedre måte enn «utforskende metoder» selv gjør. Utforsking og problemløsning er nemlig innebygd i disse eksplisitte systemene. Det er upopulært å si dette, men jeg skal vende tilbake til hvorfor det er slik at balansen ikke bør gå mellom de direkte systemene og "utforskende læring".
Først og fremst ivaretar disse systemene (eksplisitte systemene)  problemløsning og utforsking på en mye bedre måter enn «utforskende læring» eller «oppdagende læring» (discovery learning) selv gjør, rett og slett fordi den empiriske forskningen viser dette. Men før jeg vender tilbake til forskningen, vil jeg beskrive litt andre aspekter vedrørende de "direkte systemene".
Det kan virke som om mange oppfatter eksplisitt instruksjon og Direct Instruction, som bare lærerstyrt, ved læreren som «messer» og elevene som passive mottakere. Dette er en vanlig misforståelse. Elevene er ekstremt aktive ved disse metodene. I Direct Instruction presenteres kun 10-15 prosent nytt stoff i en økt. Mye av økten ellers er problemløsning og øving. Disse metodene er veldig opptatt av at elevene skal lære de komponentferdighetene og kunnskapselementene som inngår i problemløsning, slik at elevene har muligheter for å mestre matte. Det foregår derfor en ansvarlig prosess representert ved «jeg gjør», «vi gjør», «du gjør», og jeg sjekker for forståelse. Det sjekkes "hele tiden" for elevenes forståelse ved bruk av ulike metoder (unison respondering, responskort, cold calls, plasseringstester innimellom). Matte er grunnleggende hierarkisk og elevene kommer ikke videre uten å mestre komponentferdigheter av matte. Disse systemene er dermed  mestringsbaserte på den måten at de får elevene opp til mestring, før det kommer vanskeligere stoff (som bygger på det foregående). Direct Instrcution og eksplisitt instruksjon er ekstremt "elevsentrerte" ved både graden av elevdeltagelse og ved at de tar elevens læring svært alvolig. I Direct Instruction er et operasjonelt prinsipp at "hvis eleven ikke lærer, har ikke læreren undervist" (dette er ikke et slagord - det er et operativt prinsipp!). Dette er upopulært fordi det gjør læreren ansvarlig for elevens læring.  
I eksplisitt instruksjon og Direct Instruction er det et detaljert fokus på levering av instruksjon, hvordan bryte stoffet ned i passende enheter, hvordan guide og skaffolde underveis, hvordan designe instruksjon, hvordan sjekk for elevenes forståelse og beslutningsregler for når man kan «gå videre» i undervisningen (Er det innebygd slike beslutningssystemer i "utforskende læring"?).
I Direct Instruction har de skripts som kan betegnes som det samme som "leksjonsplaner". Mange er kritiske til skriptene for det fratar læreren frihet og autonomi i klasserommet, og det er forståelig at det oppfattes slik. Intuitivt virker skripts forkastelig. Men det mange ikke forstår er bakgrunnen for at "Direct Instruction" valgte å skripte leksjonene (de begynte uten skripts). Bakgrunnen finnes i opplæringen av lærerne. For at læreren skal gi god kvalitetsundervisning flytende, trenger læreren redskaper. Ferdige leksjonsplaner (som var felt-testet på forhånd) gjorde det mulig å trene opp læreren på mye kortere tid i en veldig detaljert undervisningsform. Innledningsvis prøvde de å trene lærerne opp, men det var for mange detaljer og de fikk det ikke godt nok til (de har en veiledningsmodell der de står i klasserommet og modellerer god undervisning - hvilke andre retninger gjør det?). Det er også en del andre aspekter vedrørerende dette jeg ikke går inn på nå, men vil nevne at lærerne skårer Direct Instruction høyt på sosial validitet, men er svært kritiske til å begynne med (forståelig nok). 
Dette er helhetlige systemer som dermed  ivaretar elevene på en bedre måte enn feks. «konseptet» tenkende klasserom eller «utforskende læring». Tenkende klasserom har ikke en forskningsstudie, som viser god effekt av intervensjonen. Det er svært uetisk at mye matteundervisning baseres på "tenkende klasserom", og det deprofesjonaliserer mattestanden.
Videre sørger disse systemene for at det øves nok på basisferdigheter, som feks. regning. Flyt er en viktig bestanddel i å generalisere kunnskap, slik at elevene blir dyktige problemløsere. Jeg ser sjelden noen anbefalinger om å øve til flyt i de utforskende modellene for læring. Få, eller ingen, nevner metoder som: copy, cover and compare, retrival praksis med flashcards, taped problems, tallfamilie-skriving. De utforskende modellene anerkjenner ikke repeterende praksis i særlig stor grad. 
Men de viktigste argumentene går som nevnt på eksperimentell forskning på undervisning. 
Det finnes 60 års forskning på at Direct Instruction og ekslisitt instruksjon (som helhetlige systemer) slår utforskende og oppdagende læringsformer. Vedlagt er en graf som viser læringsutbyttet av "oppdagende" undervisningsformene under "Follow through", verdens største forskningsprosjekt på undervisningsmodeller. Grafen viser at alle de utforskende modellene lå under kontrollskole (kontrollen er på 20 percentilen - der fattige barn lå på nasjonalt gjennomsnitt). 
Vi har  også nyere selvstendige studier som gjør sammenligninger. For eksempel denne: https://www.researchgate.net/.../277473166_Effectiveness...  
Direct Instruction har i alle sammenligningstudier som foreligger til dags dato, aldri «tapt» for en «utforskende læringsmodell». Se for eksempel Stockard et al, 2020. 
Pisa resultater viser at elevsentrerte metoder korrelerer negativt med matte resultater i alle land. Utforskende læring er et slikt "elevsentrert" konsept. 
Jeg vil anbefale alle fagpersoner til å sette seg inn i Direct Instruction og ekslisitt instruksjon. Mindre enn 4 prosent av alle fagfolk i Norge kan noe om dette. Det undervises ikke på lærerutdannelser, og når folk oppdager dette ved en tilfeldighet så rapporterer flere «hvorfor i all verden har ikke lærerutdannelsen undervist i dette». 
Kognitiv load teori (som mange oversetter med kognitiv belastningsteori) er også et eksempel på noe det ikke undervises i. 
Kognitiv load teori støtter eksplisitt instruksjon og Direct Instruction, ikke utforskende læring. Den eksperimentelle forskningen fra kognitiv load teori viser problemene med «utforskende» og "oppdagende" former for læring. 
Problem 1. Randomisert forskning på "worked exemplars" viser at hele eksemplarer, der løsningen kan studeres, gir bedre problemløsning enn halveis guiding eller oppdagende undervisning.
Problem 2. du kan være opptatt av å løse problemer, men likevel ikke lære noe av erfaringen. En rekke eksperimenter viser at elevene kan løse problemer, men likevel ikke trekke ut strategien fra problemet de løste og bruke det i tilsvarende problemer. Dette representerer et problem for læreren, som kan lett henfalle til å fortolke at siden eleven løste oppgaven "så har eleven lært noe". 
Problem 3. Kognitiv overload av arbeidsminnet. Du kan maks prosessere ca. 4 enheter (hvis du skal holde på noe og prosessere det). Når du driver med utforskende læring jobber du med mål – middel analyser og de interaktive enhetene (element interaktiviteten) av det du skal løse er høy (hvis du er nylærende). Dette gjør at lite til ingenting prosesseres og «legges» i langtidsminnet. 
Problem 4. Designet av læringssituasjonen under utforskende læring gjør at det ofte oppstår «extraneous load». Det er mange irrelevante elementer som inngår i undervisningssituasjonen og som bidrar til mindre fokus rettet mot «kjernekunnskapen».  Dette inngår også i «overload» problematikken. Hvordan kan elevene lære uten at de har skjemaer og bakgrunnskunnskap til å sortere viktig fra uviktig?
Det er en rekke elementer til fra forskningen på kognitiv load, som viser at «halvguidede former» for læring er uheldig for nylærende (noviser), men jeg har trukket frem de viktigste ovenfor. 
"Ekspertise reverseringseffekten" viser til når elevene kan gå i gang på egen hånd med problemløsning, og når det ikke lenger er hensiktsmessig med full guiding og direkte instruksjoner. 
Jeg vil anbefale alle å sette seg inn i eksplitt instruksjon, Direct Instruction og kognitive load teori. Dette vil berike matteundervisningen på en helt annen måte enn de generelle "aktivitetsmodellene" for læring. Det å lære dette gir mer detaljerte perspektiver på matteundervisning enn mer generelle "aktivitetsmodeller" for læring. 
De som forfekter Liljedal eller utforskende modeller for læring generelt bør svare på følgende spørsmål:
Vis til en studie som viser at utforskende læring har gitt bedre effekter enn eksplisitt instruksjon eller Direct Instruction på læring av matte for nylærende (noviser). Dette er svært viktig for i matte er stort sett alle elever uten forkunnskaper når de entrer skole.
På hvilken måte er balansen mellom direkte metoder og utforskende metoder ivaretatt i lærerutdannelser.