E-courses learning and behavioral change

Jeg hadde store forhåpninger til denne boka, etter å ha gjennom flere år lyttet til podcasten "progressively incorrect", hostet av bokforfatter. 

Boka leverte. 

Utgangspunktet for podcasten var at Zach Groshell, som mange andre, har snublet over den rikholdige forskningslitteraturen rundt eksplisitt instruksjon og Direct Instruction. Podcasten tar blandt annet opp kontroversen mellom oppdagende og utforskende arbeidsmåter og eksplisitt undervisning. Vi som har snublet over denne forskningslitteraturen, ønsker oss en helt annen ansvarlig tilnærming i skolen, knyttet til mer lærerstyrte og strukturerte metoder (evidensinformerte metoder).  Vi som har snublet har egentlig hatt flaks, da lærerutdannelsene unnlater å undervise i dette, men istedenfor gir opplæring i helt andre undervisningsmodeller, som både direkte og indirekte kritiserer eksplisitt instruksjon og lærerstyrt undervisning, uten å hverken vite noe om om hva det dreier seg om, og uten å vite om hvilket solid empirisk fundament det bygger på. 

Derfor burde denne boka være pensum på lærerutdannelsene. For eksempel som innledning til et tema om lærerstyrt kvalitetsundervisning. 

Boka har et forord av Paul Kirschner, der han tar opp at vi mennesker er unike fordi vi kan "overføre" informasjon mellom oss via kommunikasjon og "lagre" og "reorganisere" denne informasjonen. Dette gjør det ofte mer effektivt å lære av andre (eksperter), og mer ineffektivt å lære "på egen hånd". Spesielt kulturelle oppfinnelser som lesing, skriving, matte og fagstoff er "biologisk sekundært", og vi har ikke evolusjonsmessig utviklet oss til å lære dette naturlig på samme måte som å gå, snakke, forstå andres perspektiver (biologisk primært) siden det er "nylige" kulturelle oppfinnelser. 

Etter forordet innleder Zach med å fortelle om hans egne erfaringer fra lærerutdannelsen, der han ble presentert for at læreren burde være mer en guide på sidelinjen, en fasilitator, fremfor en som direkte underviser.

"I don`t teach students. They teach me."

Han forklarer videre at han brukte disse elevstyrte aktivitetene gjennom flere år, der han prøvde å få elevene til selv å svare på egne spørsmål, ved å holde tilbake svaret (eller kanskje stille Sokratiske spørsmål) i håp om at de skulle oppdage sammenhenger selv. 

Etter flere år med disse ineffektive metodene, som blant annet ble frontet i hans lærerutdannelse, beskriver han:

"I came to realize that effective teaching is not about keeping information from kids. but about providing the information kids need to think about and getting them to think hard about it".

Deretter går han i gang med å forklare hvorfor forklaringer er viktige, og at de er og kan gjøres svært effektive. Dette gjøres med bakgrunn i kognitiv load teori sin utlegning av arbeidsminnet, om hvordan arbeidsminnet utgjør en flaskehals for forklaringer (instruksjon). Siden vi (alle) har begrenset arbeidsminne, må instruksjon og læringsmateriale utformes i tråd med dette. Læreren må derfor forsøke å redusere kognitive belastninger. Groshell viser deretter konkrete eksempler på hvordan dette kan gjøres i klasserommet, både når det gjelder forklaringer, og når det gjelder bruk av "arbeidseksempler". Arbeidseksempler er ofte skriftlige og visuelle modeller og forklaringer, som viser enten stegene i en prosedyre, eller forklarer et konsept eller et kunnskapselement. Poenget er at arbeidseksemplet avlaster arbeidsminnet i en innlæringsfase, da elevene har tilgang til og kan studere arbeidseksemplet mens de løser problemer. 
Han tar deretter opp forstyrrelser i klasseromsmiljøet (mobiler, hvordan tavler og klasserommet er dekorert) og hvordan skape et mer fokusert og læringsfremmende klasseromsmiljø med konkrete klasseromsrutiner. 

Neste del av boka er i stor grad påvirket av "Direct Instruction" sin teori (og empiri) om instruksjon og kommunikasjon, og eksplisitt instruksjon. 

"Explain clearly: Say only the words that need to be said"

Han gir mange eksempler på overflødig språkbruk, som forførende detaljer, diskontinuitet og vaghet (utydelighet). 

Når du leser eksemplene han kommer med, får det deg kanskje til å tenke på at undervisning kan gjennomføres på en mye mer detaljert og grundig måte enn den generelle aktivitetsbaserte pedagogikken frontet fra lærerutdannelse. I hvert fall fikk det meg til å fundere over dette.

Groshell går videre inn på interaktiv undervisning, som er kjernen i eksplisitt instruksjon. Interaktive lærerstyrte undervisningsformer kan dreie seg om vekslingen mellom arbeidseksempler (jeg gjør) og paralellproblemer (vi gjør sammen, og jeg sjekker for forståelse), unison respondering (spørsmål og svar på signaler), minitavler (responskort som elevene kan skrive på. Hensikten er å sjekke om eleven "fanger" din instruksjon, slik at du kan modifisere og endre din undervisning med det samme, hvis ikke eleven forstår eller fanger konseptet), cold calling (sjekke for forståelse hos enkeltelever, alle kan bli spurt), tenketid eller "think, pair share".

Han går videre inn på hvordan forklaringer bør brukes sammen med visuelle fremstillinger. Dette baseres på forskning fra multimedia design og på eksperimentell forskning innenfor kognitiv load teori (disse er i grunn overlappende fagområder). "Dual koding theory", multimedia-prinsippet, Koherens prinsippet, overflødighets-prinsippet, signal prinsippet og det dynamiske tegne-prinsippet blir gjennomgått med eksempler. 

Neste kapittel inneholder "feilfri" kommunikasjon (faultless communication), som forhindrer at elevene misforstår eller utvikler feilkonsepter. Hvis du til nå ikke har tenkt tanken på at undervisning og design av læringsmateriale kan være på et helt annet detaljnivå enn det du tidligere har lært, vil du forstå det nå! Groshell går gjennom de forskjellige  designprinsippene fra "Direct Instruction" med eksempler. Både eksempler på hva noe "er" og hva noe "ikke er", er viktige å ha med i undervisningen. Fra forskningen på arbeidseksempler kjenner man også til dette prinsippet med at bruk av korrekte arbeidseksempler og feilaktige arbeidseksempler, ofte gir bedre læringseffekt, enn korrekte alene (men Direct Instruction var antagelig først ute med disse konseptene, basert på filosofen John Stuart Mill). 

Et kapittel er viet "fortellinger" og kraften i å formidle via fortellinger, ved at denne narrative strukturen er spesielt viktig da den påkaller emosjoner, identifikasjon og interesse. En digresjon hertil, er at mange av de pedagogiske trendene i undervisningssystemet har et forlokkende narrativ ved at de påstår at de utvikler "tenkende elever", kritisk tenking, problemløsning, samarbeidslæring og kreativitet. De er dermed flinke til å "selge" sin historie om undervisning, slik at folk kan identifisere seg med metoden. 

Siste kapittel er viet skaffolding, og hvordan gradvis trekke vekk stillaset som eleven har fått via fullstendige og godt funderte forklaringer, modelleringer og arbeidseksempler.

Groshell gjør et mesterstykke ved å presse alt dette inn på 100 sider. 

"Just tell them" er et hardt spark til progressiv pedagogikk og mer oppdagende og utforskende arbeidsmåter. Det er en hamring på døra med frusterte rop inn til institusjonene som underviser lærerstudenter. Kan dere for H.......nå ikke begynne å undervise i undervisningsmetoder med mye empiri.

En lærerutdannelse som fronter generelle modeller for undervisning og unnlater å undervise i lærerstyrt undervisning, modellering, forklaringer og instruksjonelt design, er ingen lærerutdannelse. Det er en utdannelse uten substans. Det er en utdanning som slurver med kjernemandatet, elevens læring.